Londonturen

Jeg lovte å lage en liten reiserapport fra min impulsive og uventede helgetur til London. Her kommer den.

Fredag:

Klokka 6 på morgenen kjørte Heidi meg til Sarpsborg der jeg skulle møte mitt reisefølge, Benth. Litt spent var jeg jo, da jeg aldri før har hilst på fyren før. Det viste seg imidlertid at han var en knakende hyggelig fyr, som det var veldig lett og uproblematisk å bli kjent med. Ferden gikk videre mot Moss, der vi tok fergen over til Horten. Kl 09.50 lettet vårt fly fra Torp, Sandefjord. 1 time og 40 minutter senere landet vi på Stansted utenfor London.

I og med at vi hadde en hel dag i London før den store fotballdagen, endte det med at vi ville prøve å få tak i billetter til Queen-musikalen "We will rock you". Vi ble tipset om å dra ned på et billettkontor på Leicester Square, der man bruker å legge ut restbilletter til reduserte priser. Vi var heldige og fikk 2 billetter til £25 pr stk. Ordinær pris er £55. Etter at billetter var kjøpt, hadde vi to timer på oss til forestillingen skulle starte. Vi benyttet tiden til å finne en hyggelig pub for en matbit. Siden vi først var i England, bestilte jeg selvsagt fish and chips :). Det var ganske godt, selv om fisken var veldig stor, og jeg orket ikke å fortære alt. Men hensikten var oppnådd - jeg var mett!

Jeg skal ikke lage noen anmeldelse av musikalen. Men jeg må bare få si at dette var et fantastisk show som fortjener terningkast 6. I min ungdom var jeg svært glad i Queens musikk, og her kom alle hits´ene på rekke og rad. Showet var utrolig profesjonelt laget, musikerne var fremdragende og sangerne av ypperste klasse. Neste gang jeg er i London, skulle det ikke forundre meg om jeg gjentar bedriften. Musikalen går forresten for fulle hus for 5.året på rad - noe som er et kvalitetsstempel i seg selv.

Lørdag:

Så var dagen kommet. Den egentlige grunnen til at vi var i London i det hele tatt. Musikalen var kun en bonus. I dag skulle en historisk begivenhet nytes til fulle. Jeg skulle se Arsenal live for første gang i mitt liv. Dette til tross for at jeg har vært Arsenalsupporter i 34(!) år. Begynner visst å bli en gammel mann, innser jeg. Ikke nok med at jeg endelig skulle få se Arsenal. På toppen av det hele har de et splitter nytt stadion som rommer drøyt 60400 sitteplasser. I tillegg til dette, var denne helgen sesongstarten for sesongen 2006/07. Alltid spesielt med sesongstart etter en lang sommer med forventninger og transferspekulasjoner.

Vi forlot hotellet så og si rett etter at frokosten var fortært. Vi ville nemlig ta en skikkelig titt på det nye stadionet i god tid før kampstart. I tillegg ønsket vi å titte i supportershopen. Sist, men ikke minst, måtte jeg jo også bort til den gamle arenaen, Highbury, for å ta noen bilder. Vi tok en dobbeldekker (Londonbuss) i retning stadion. Vi visste ikke eksakt hvor vi skulle hoppe av bussen, men vi gikk av der vi så at andre i Arsenaldrakter gikk av. Etter å ha gått noen få minutter, var vi midt i et boligstrøk. Der møtte vi ei gammel dame, som vi passet på å spørre om veien. Hun svarte: "Go down this street, take a left... and you cant miss it - the monsterous thing!" Hun kunne ikke få sagt det sterkt nok - hvor voldsomt stort dette anlegget var.

Vi fulgte hennes anvisninger. Minuttet etter å ha pratet med henne, ser jeg det. En koloss av et bygg i enden av gata. Emirates Stadium med megastore bokstaver på veggen lyser mot meg. Der og da fikk jeg faktisk gåsehud over hele kroppen. Dette flotte anlegget som har vært planlagt i årevis, og som jeg har lest så mye om, stod nå der rett foran meg. Endelig var jeg der. En svært tilfredsstillende følelse bredte seg i hele mitt vesen. Og kameraet ble flittig brukt. Nå har jeg kun et lite digitalkamera, og bildene jeg tok gjengir ikke stadionet på en helt korrekt måte. Men likevel velger jeg å sette inn bildene av stadionet og noen bilder fra tribunen under denne reiserapporten.

Vi tok oss god tid til å gå rundt stadion å titte og knipse bilder. Etter å ha besøkt supoporterbutikken, gikk vi mot Highbury og knipset bilder der. Deretter ruslet vi bort til Gunners Pub for å lodde stemningen blant supporterne før kampen. Der var vi i en liten halvtime, før ferden igjen gikk tilbake til Emirates. Vel fremme, fant vi vår inngang. Innenfor dørene var det en rulletrapp vi måtte opp før vi kunne finne vår endelige inngang inn til plassene våre. Maken har jeg aldri opplevd. Det var som å bevege seg inne på et cruiseskip. Vi gikk bortover en gang. På venstre side var det restauranter på rad og rekke, mens på vår høyre side kunne vi skue banen og tribunene gjennom glassvinduer. Vi kom til vår inngang (block 67). Der stod det en hyggelig vakt som ønsket oss velkommen. Vi fant vårt sete, som kun var ca 3 meter fra inngangsdøren.

For en stadion, for et gressteppe, for et anlegg! Slikt ser man ikke hver dag. I mitt tilfelle - ellers aldri! Jeg forstår nå hvorfor mange karakteriserer dette som kanskje verdens flotteste fotballarena. Så var det klart for kampstart mellom Arsenal - Aston Villa. Det var tydelig at det var seriestart og helt ny hjemmearena for Arsenals del. Selv om de var det klart beste laget kampen gjennom, var det noe tamt og ubesluttsomt over spillet. Spesielt i 1.omgang. Ved pause var stillingen 0-0, etter at Arsenal hadde fått annulert et mål. I pausen forlot vi våre plasser, gikk tilbake gjennom inngangsdøren. Der serverte man nemlig gratis forfriskninger. Følte meg litt som en VIP-medlem akkurat der og da. Tidlig i 2.omgang tar bortelaget ledelsen, mot spillets gang. Keeper Lehmann må ta den på sin kappe. Resten av kampen blir et eneste stort stormløp mot Villas mål. Villa er ikke interessert i annet enn å forsvare seg, og ligger veldig dypt med hele laget. Arsenal produserer store sjanser, før de endelig får hull på byllen 6 minutter før slutt. Flere skåringer ble det desverre ikke. 1-1. En liten demper på turen ble det, men dog! Dette ville jeg ikke vært foruten, og det frister absolutt til gjentakelse.

På vei til stadion ser jeg plutselig Emirates Stadium lyse mot meg: